Naturen kommer gjerne fram til det samme utseendet flere ganger.

Noen arter kan være store som stuebord, men er likevel usynlige for oss fordi de ligner andre arter. Verdens største ferskvannsskilpadde, alligatorskilpadden, ser ut som et forhistorisk beist med kantete skall, nebbformet munn og fingerlange klør. Den blir nesten 70 centimeter lang, veier mer enn 60 kilo og lever i opptil 100 år. I 2014 utførte forskere fra universitetet i Florida DNA-analyser som avslørte at alligatorskilpadden ikke utgjorde én, men tre ulike skilpaddearter. De tre artene ligner hverandre og lever i samme område, men kan ha utviklet seg uavhengig av hverandre i millioner av år. På fagspråk kalles slike arter i forkledning kryptiske arter. To eller flere arter anses som kryptiske hvis de har blitt feilaktig klassifisert som én art. Denne forvekslingen kan true både arter og mennesker.

Kurtisespråk hindrer forvirring
Tradisjonelt har vi mennesker brukt øynene for å gjøre artsbestemmelser, og da gjerne på døde dyr. Men der arter virker kryptiske for oss, er det unødvendig for arten selv å kaste bort energi på videre utvikling av utseendet hvis de uansett gjenkjenner sin partner. Hvordan klarer de kryptiske artene å gjenkjenne hverandre? Heldigvis er ikke alle arter like opptatt av utseendet som oss. Arter kan gjenkjenne hverandre gjennom luktesansen og ulike kurtisespråk. Andre ganger løses problemet ved at stevnemøtet mellom individer av en art skjer på et fast sted eller tidspunkt. Slik kan ulike arter separeres i tid eller rom. For mennesker har arters atferd, lukt og molekyler vært vanskelig å studere, men nå som vi i større grad mestrer bruken av molekylære verktøy, som DNA-analyser, får vi verdifull innsikt i naturens mangfold. Denne innsikten er viktig de gangene forveksling av arter kan føre til økonomiske tap eller når det står om menneskeliv.

Dødelig og kostbar forveksling
Mange plante- og dyrearter har stor betydning for menneskers daglige liv, blant annet som medisin. Hvis du blir bitt av en slange når du er på ferie er riktig artsbestemmelse kritisk både for behandlingen av bittet og produksjonen av motgift. Om det skulle skje en forveksling av to kryptiske arter i en slik situasjon kan utfallet i verste fall være dødelig. På samme måte må skadelige planter eller dyr i jordbruket identifiseres riktig for å bekjempes effektivt. Naturen kommer gjerne fram til det samme utseendet flere ganger, men selv om to arter ligner hverandre betyr det ikke at de kan bekjempes med samme metode. Også invaderende arter kan være et problem om de sniker seg over landegrenser forkledd som innfødte arter. Før slike arter oppdages kan de rekke å spre seg, utgjøre skade og i verste fall utkonkurrere lokale arter.

Det vi ikke vet har de vondt av
Avdekking av kryptiske arter har ikke minst stor betydning for arten selv. Hvordan kan vi beskytte noe som vi ikke vet finnes? Kartlegging av mangfold forteller oss ikke bare hvilke arter vi har, men også hvordan artene bør forvaltes. Det viste seg at alligatorskilpadden ikke utgjorde én stor populasjon, men tre små populasjoner av tre ulike arter. Dette er positivt fordi oppdagelsen øker det biologiske mangfoldet. Samtidig er det dessverre slik at tre mindre populasjoner er mer sårbare enn én stor. De er mer utsatt for naturlige katastrofer, tap av genetisk diversitet eller menneskelig påvirkning. Alligatorskilpadden er nå listet som truet. Den har vært, og er fremdeles, utsatt for ulovlig innhøsting og krypskyting. Nå er det i tillegg færre igjen enn vi trodde.

Jeg heter Luka og har en mastergrad i biologi innenfor økologi og evolusjon. På denne bloggen vil jeg dele tekster om fantastisk biologi jeg tror andre vil ha interesse av. Mest av alt fascineres jeg av plantene, og håper på å kunne komme med noen kule historier om dem du ikke har hørt fra før. Denne bloggen er opprettet som en del av et emne kalt vitenskapelig formidling (MNKOM4000) ved universitetet i Oslo. Min formidlingsfilosofi er at leseren burde sitte igjen med et ønske om å lese mer, ikke mindre. En ambisiøs balansekunst for en amatør.

Ja, og så er jeg biofil. Det vil si, jeg har en forkjærlighet for det levende. Heldigvis for meg lever jeg i dag og ikke om 200 år. For hvis det virkelig er slik at vi er på randen av den sjette masseutryddelsen av arter, da er jeg takknemlig for at jeg får leve på jorden samtidig som utrydningstruet isbjørn, tunfisk og neshorn. Biofilien min kommer til uttrykk som en evig avstandsforelskelse. Som liten sov jeg med soveromsdøra på gløtt for å høre lydene av mamma i stua. På samme måte trygges jeg av at andre livsformer lever et eller annet sted på jorda samtidig som meg. Jeg liker å kunne høre om isbjørnen på radio. Jeg fascineres av å se den torpedoformete tunfisken på TV. Det gleder meg at jeg kan hviske til et forskrekket tantebarn: Visste du, at neshornet er nesten FEM meter lang og TO meter høy?